Fremtidens eneste isfjell?

Jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne forklare for barnebarn når den tid kommer hvordan det norske folk kunne sitte som hovedaksjonær i et selskap hvis forventning til aksjekurs gjør at de går inn i de aller groveste prosjekter. Vi vet da bedre?

Samtidig skriver VG på lederplass 24.1. at debatten om Norges økonomiske politikk hører hjemme mellom Høyre og Arbeiderpartiet.  Så valget er mellom “markedet trumfer alt” eller konserverende sosialisme?

– Ser vi bare på stålprisene, blir vi blinde for helheten. Den største verdiskapingen ligger i de komplekse delene av offshorefartøyene med motorrom, styrings- og automatiseringssystemer og tankarrangement. Det bygger vi effektivt under tak, i store moduler. Vi bruker vår skipsbyggerkompetanse i alle ledd, sier Kleven.

Dette står det respekt av!

http://www.tu.no/industri/article295152.ece

Fin italiensk kontorstol

ikke vil ha ettermonterte nakkestøtter. Dermed er alle de nordiske ute av konkurransen.

Er det arkitektens ønske som bare trumpes gjennom eller hva? Det blir ihvertfall usigelig dyrt når kun italienske designstoler “passer”.

Det krever en modig investor å investere i ny teknologi i et land som Norge hvor målestokken for verdiskaping er den enorme maskin- og teknologimasse for ligger bak hver time i petroleumsindustrien. Modige foregangsforretningsfolk har satset på investeringer basert på politiske signaler som siden har blitt endret og trukket tilbake. Eksemplene fins i hopetall og flest innen avfall, fornybar energi og samferdsel. Dermed er det på miljøområdet at dette spesielt tydelig, da det dreier seg om umodne, politiske skapte markeder hvor den krevende kunden rett og slett er den politiske målsettingen.

Klimaforliket setter veldig krevende mål om egne kutt. Lavutslippsutvalget har vist at det er mulig. Klimakutt vanskeliggjør det igjen med å ta for lett på hvor vanskelig det er faktisk å levere endring. Konkurranseutsatt næring vil ha fritak fra omstilling hvis ikke kravene pålegges alle konkurrentene også. EUs CO2-toll forslag er en måte som bør vurderes fremfor for fritak for avgift for alle som burde endre teknologi. Det er helt nødvendig å holde stø kurs (hør-hør dere som har dette som motto) og være forutsigbar i politikken. Det innebærer en vanskelig operasjonalisering, men også at ikke enkelt-næringer favoriseres. Slik som avgiftsfritak på fossilt drivstoff er ett eksempel på.

Clipart by Ron Leishman - http://clipartof.com/5815

vanskelig:  ”Jeg mener at alle medarbeiderne gjorde god jobb i 2011. Vi fikk til store beslutninger om økt utvinning på Troll, og satte i gang Åsgard gasskompresjon, og både jeg selv og Margareth som sitter der nede i salen havner på NAV om vi ikke får disse til, sa Lund om sin teknologidirektør Margareth Øvrum.”

Ja, sannelig er det ikke svart / hvitt!!

Samtidig er en hel generasjon i ferd med å sulte og tørste i hjel på Afrikas horn.  Halvparten av de døde så langt er barn og over 400 000 barn står i fare. NRK melder nå at tallet kan være opp i én million. Et uforståelig og grusomt stort tall som skjuler så mange enkeltpersoner.

Nå har det kommet opp at åtte, 8, milliarder av bistandsmidlene våre ikke er benyttet, og vi trenger ikke ta fra oljefondet engang!

Det er ikke tvil om at man på sikt må få på plass en politisk løsning i Somalia. Det er heller ikke tvil om at så må arbeidet intensiveres med å få til enkel solcelleteknologi, demokrati og utdanning. Men kan vi sitte her og la det skje?

Venstre har norsk politikks mest helstøpte ideologi.  Den er basert på det enkelte menneskets egenverd, rettigheter og plikter. Menneskeverdet gjelder ikke bare oss her, men også de som lever samtidig med oss og etter oss.  Tap av en generasjon uskyldige mennesker kan vi ikke akseptere.  I den vanskelige finansielle situasjon mange land befinner seg i er det utenkelig å kunne bidra til å avhjelpe den dramatiske situasjonen disse menneskene befinner seg i.  Norge har muligheten og bør trå til.

Norge må forplikte en milliard kroner til Afrikas horn.

Det er utfordringer ut over finansieringsbehovet. Et hovedproblem er at noen av de hardest rammede områdene er kontrollert slik at det er vanskelig å få tilgang.  Det betyr allikevel ikke at man bør prøve.  Om det siste dyret dør, og folk forlater sine hjemmeområder, vil de heller ikke være der for å så i forkant av den kommende regntiden ca. november-desember. Dermed spinner den onde sirkel. I motsatt fall kan en høste i februar, dersom regnet kommer når det skal.

Det kan uansett bli svært vanskelig å få folk til å vende tilbake til karrige hjemmeområder dersom de først har dratt, enten de forblir i Somalia (mange kommer til Mogadishu) eller krysser grensen til Kenya eller Etiopia. På en eller annen måte må verdens humanitæraktører klare å forhandle seg frem til tilgang til disse områdene. Skjøre, lokale avtaler eksisterer allerede flere steder, men langt fra overalt.

Forslaget er derfor:

Halvparten av milliarden gis til øyeblikkelig hjelp.

Halvparten går til det vanskeligste, men på sikt viktigste arbeidet; å bidra til at dette ikke skjer igjen ved å investere i levekårsforbedring i form av investering i kunnskap og demokrati, enkel solcelleteknologi, husdyr, såkorn, gjødsel m.v., som er essensielt for å styrke lokal bærekraft og gi større motstandsdyktighet mot vedvarende tørke og tiltagende klimaendringer.

Statsråd Solheim og Statsråd Johnsen, tar dere hansken? Det haster.

Bilde fra SUNY Stonybrook’s Marine Science Research Center via Southern Fried Science

FN’s fiskerikomité har slått fast at 80% av havets fisk er alvorlig overfisket. De ser for seg at vi i fremtiden må belage oss på oppdrettsfisk. En grunn til at vi er i den situasjonen er at vi har overvurdert hvor mye fisk som produseres ute på det åpne hav. I dypet bruker imidlertid de fleste fiskesortene svært lang tid på å bli kjønnsmodne, mange rundt 7 år.

Et område skiller seg ut, Antarktis. Her produseres store mengder krill som fisk og sjøpattedyr av alle størrelser beiter på. Området her har ingen klar juridisk eier, men er regulert av en frivillig avtale hvor også Norge er part, Konvensjonen for Antarktisk Marine Levende Ressurser, CCAMLR. Utgangspunktet for avtalen er en forståelse av at krillen er den helt sentrale faktor for økosystemet i de enorme Antarktiske havområdene. Avtalen trådte i kraft i 1982, da man så at ressursene var kritiske for økosystemer og truet. Det er i første rekke Ukraina, Polen og Japan som har blitt kjent for å drive industrielt fiske her. Og en norsk herre;  Røkke. Her har altså Innovasjon Norge gått inn og lånefinansiert et nytt krillskip for Røkke med 100 %. Et lån med 15 års løpetid og fem års avdragsfrihet. Betingelser andre næringslivsaktører bare kan drømme om.

La meg tydeliggjøre dette; i en tid der DnB, eid stort sett av staten, ”i prinsippet ikke tar imot nye kunder”, går Innovasjon Norge, med penger som er 100% dine og mine, inn på 100% finansiering av et prosjekt som har som formål å fiske opp en ressurs som er bunnproppen i økosystemet i havet vårt? Vi skal altså ikke lenger kunne komme som grunder å få en bank- og forretningsfaglig vurdering av tidligere Postbanken og DnB om finansiering av virksomhet, men AkerBioMarine som lager olje av en av de aller viktigste bestanddelene i havet får 100% finansiering?

Statoil er et børsnotert selskap. Dette legger begrensninger på hvordan vårt eierskap kan utøves. Skulle Norge ønske å begrense aktiviteten til Statoil i spesielt sårbare områder eller stater som ikke overholder menneskerettighetene, er dette noe man selv ikke med et aktivt eierskap kan gjøre uten at dette blir bestemt på styrenivå i selskapet og formidlet til hele markedet samtidig. Plikten til å melde børssensitiv informasjon, og derunder eventuelle statlige retningslinjer til selskaper, må gå til hele markedet samtidig. Hvis det er ønskelig å styre Statoils aktivitet vekk fra enkelte prosjekter, må selskapsformen endres.

Et sterkt statlig eierskap ble etablert for å heve grunnrenta i Norge. I dag går Statoils investeringer i stor grad ut av landet, og begrunnelsen for eierskapet er dermed ikke lenger like sterk. Dette er utfordrende, men vi må nå søke å belyse og komme til inngrep med utfordringen vår dobbelthet i politikk og petroleumsinvesteringer innebærer.

Norge må jobbe for et globalt tak for klimagass-utslipp, men i mellomtiden må vi kutte nasjonalt, og våre sentrale ministere innen området må slippe å sitte og sjonglere tunge eierinteresser i olje- og gass produksjon med de politiske forpliktende klimamålsetningene.

Norge har vært svært dyktig i vår forvaltning av det sorte gull, og velstandsveksten basert på petroleumsindustrien har vært formidabel.

Jeg syns at mitt parti Venstre skal representere de deler av det norske folk som ønsker at Norge skal ha en aktiv rolle for å redusere klimautslipp, og vi erkjenner at staten ikke kan styre et børsnotert selskap. En naturlig konsekvens av dette er å selge seg ned i Statoil. Selv om Statoil har fått instruks fra eier om å forandre formålsparagrafen til å gjelde også fornybar energi, er det likevel Statoils forpliktelse som børsnotert selskap å investere der selskapet får maks avkastning per investerte krone. Det er ikke i fornybar energi, men i de største olje- og gass prosjektene.

Vi skal ikke slutte å produsere olje- og gass i Norge. Men vi må slippe til alle selskaper på likt grunnlag. Norske borgere vil fortsatt nyte godt av skatteinntektene på 84 % av alt overskudd. I tillegg vil vi fremdeles ha store eierinteresser gjennom Petoro, for ikke å snakke om statsforetaket Gassnova som skal inn med store investeringer i CO2-utskilling og håndtering.

Det er på tide å slippe til underskogen av energi og teknologi selskaper i Norge (se for eksempel INTPOW). Disse selskapene trenger litt lavere avkastning per krone enn den forventningen Statoil må innfri og de kan derfor investere på litt lengre sikt og i litt mer modig teknologi. Verdiskapingspotensialet her er svært stort.

Klimakvoter eller ikke er et vanskelig spørsmål. CO2-avgiften vi har hatt har ikke forhindret at utslippene våre har økt 12 % mens avgiften har vært i kraft. Statoil har vært en foregangsbedrift når det gjelder å redusere fakling. Statoil kan godt komme til å bli en sentral aktør på fornybar energi i Norge i fremtiden. De må imidlertid være og bli det på samme grunnlag som alle andre selskap, og som sådan kunne få støtte til prosjekter akkurat som i dag.