Norges klimamål er ikke forenelige med Statoils formålsparagraf

Jeg ønsker et Norge som ikke først og fremst er kjent som et land som eksporterer petroleumsvirksomhet (se Andrew Kroglunds “Strutsen, Statoil og staten” publisert i dag eller The Economist “Norway and the Environment – Binge and Purge”).

Statoil er et børsnotert selskap. Dette legger begrensninger på hvordan vårt eierskap kan utøves. Skulle Norge ønske å begrense aktiviteten til Statoil i spesielt sårbare områder eller stater som ikke overholder menneskerettighetene, er dette noe man selv ikke med et aktivt eierskap kan gjøre uten at dette blir bestemt på styrenivå i selskapet og formidlet til hele markedet samtidig. Plikten til å melde børssensitiv informasjon, og derunder eventuelle statlige retningslinjer til selskaper, må gå til hele markedet samtidig. Hvis det er ønskelig å styre Statoils aktivitet vekk fra enkelte prosjekter, må selskapsformen endres.

Et sterkt statlig eierskap ble etablert for å heve grunnrenta i Norge. I dag går Statoils investeringer i stor grad ut av landet, og begrunnelsen for eierskapet er dermed ikke lenger like sterk. Dette er utfordrende, men vi må nå søke å belyse og komme til inngrep med utfordringen vår dobbelthet i politikk og petroleumsinvesteringer innebærer.

Norge må jobbe for et globalt tak for klimagass-utslipp, men i mellomtiden må vi kutte nasjonalt, og våre sentrale ministere innen området må slippe å sitte og sjonglere tunge eierinteresser i olje- og gass produksjon med de politiske forpliktende klimamålsetningene.

Norge har vært svært dyktig i vår forvaltning av det sorte gull, og velstandsveksten basert på petroleumsindustrien har vært formidabel.

Jeg syns at mitt parti Venstre skal representere de deler av det norske folk som ønsker at Norge skal ha en aktiv rolle for å redusere klimautslipp, og vi erkjenner at staten ikke kan styre et børsnotert selskap. En naturlig konsekvens av dette er å selge seg ned i Statoil. Selv om Statoil har fått instruks fra eier om å forandre formålsparagrafen til å gjelde også fornybar energi, er det likevel Statoils forpliktelse som børsnotert selskap å investere der selskapet får maks avkastning per investerte krone. Det er ikke i fornybar energi, men i de største olje- og gass prosjektene.

Vi skal ikke slutte å produsere olje- og gass i Norge. Men vi må slippe til alle selskaper på likt grunnlag. Norske borgere vil fortsatt nyte godt av skatteinntektene på 84 % av alt overskudd. I tillegg vil vi fremdeles ha store eierinteresser gjennom Petoro, for ikke å snakke om statsforetaket Gassnova som skal inn med store investeringer i CO2-utskilling og håndtering.

Det er på tide å slippe til underskogen av energi og teknologi selskaper i Norge (se for eksempel INTPOW). Disse selskapene trenger litt lavere avkastning per krone enn den forventningen Statoil må innfri og de kan derfor investere på litt lengre sikt og i litt mer modig teknologi. Verdiskapingspotensialet her er svært stort.

Klimakvoter eller ikke er et vanskelig spørsmål. CO2-avgiften vi har hatt har ikke forhindret at utslippene våre har økt 12 % mens avgiften har vært i kraft. Statoil har vært en foregangsbedrift når det gjelder å redusere fakling. Statoil kan godt komme til å bli en sentral aktør på fornybar energi i Norge i fremtiden. De må imidlertid være og bli det på samme grunnlag som alle andre selskap, og som sådan kunne få støtte til prosjekter akkurat som i dag.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s