Norge må forplikte en milliard til Afrikas horn

Jeg publiserte denne artikkelen tidligere i år under tittelen Ett unntak fra regelen! At på tross av at jeg kun ønsker å benytte oljefondet til å øke konkurransekraft for fremtiden og ikke til økte statlige driftsutgifter, er det noen ganger tvingende behov for unntak. Argumentet var at finansmarkeder er turbulente og mange land er i en vanskelig situasjon, men at vi i Norges unike situasjon taper og vinner milliarder på våre fondsplasseringer hver dag.  Det kan vi gjøre uten at det får noen som helst konsekvens for vårt daglige liv.

Samtidig er en hel generasjon i ferd med å sulte og tørste i hjel på Afrikas horn.  Halvparten av de døde så langt er barn og over 400 000 barn står i fare. NRK melder nå at tallet kan være opp i én million. Et uforståelig og grusomt stort tall som skjuler så mange enkeltpersoner.

Nå har det kommet opp at åtte, 8, milliarder av bistandsmidlene våre ikke er benyttet, og vi trenger ikke ta fra oljefondet engang!

Det er ikke tvil om at man på sikt må få på plass en politisk løsning i Somalia. Det er heller ikke tvil om at så må arbeidet intensiveres med å få til enkel solcelleteknologi, demokrati og utdanning. Men kan vi sitte her og la det skje?

Venstre har norsk politikks mest helstøpte ideologi.  Den er basert på det enkelte menneskets egenverd, rettigheter og plikter. Menneskeverdet gjelder ikke bare oss her, men også de som lever samtidig med oss og etter oss.  Tap av en generasjon uskyldige mennesker kan vi ikke akseptere.  I den vanskelige finansielle situasjon mange land befinner seg i er det utenkelig å kunne bidra til å avhjelpe den dramatiske situasjonen disse menneskene befinner seg i.  Norge har muligheten og bør trå til.

Norge må forplikte en milliard kroner til Afrikas horn.

Det er utfordringer ut over finansieringsbehovet. Et hovedproblem er at noen av de hardest rammede områdene er kontrollert slik at det er vanskelig å få tilgang.  Det betyr allikevel ikke at man bør prøve.  Om det siste dyret dør, og folk forlater sine hjemmeområder, vil de heller ikke være der for å så i forkant av den kommende regntiden ca. november-desember. Dermed spinner den onde sirkel. I motsatt fall kan en høste i februar, dersom regnet kommer når det skal.

Det kan uansett bli svært vanskelig å få folk til å vende tilbake til karrige hjemmeområder dersom de først har dratt, enten de forblir i Somalia (mange kommer til Mogadishu) eller krysser grensen til Kenya eller Etiopia. På en eller annen måte må verdens humanitæraktører klare å forhandle seg frem til tilgang til disse områdene. Skjøre, lokale avtaler eksisterer allerede flere steder, men langt fra overalt.

Forslaget er derfor:

Halvparten av milliarden gis til øyeblikkelig hjelp.

Halvparten går til det vanskeligste, men på sikt viktigste arbeidet; å bidra til at dette ikke skjer igjen ved å investere i levekårsforbedring i form av investering i kunnskap og demokrati, enkel solcelleteknologi, husdyr, såkorn, gjødsel m.v., som er essensielt for å styrke lokal bærekraft og gi større motstandsdyktighet mot vedvarende tørke og tiltagende klimaendringer.

Statsråd Solheim og Statsråd Johnsen, tar dere hansken? Det haster.

Advertisements

One response to “Norge må forplikte en milliard til Afrikas horn

  1. Pingback: Kan Norge værsåsnill bidra? | Siri Engesaeth

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s