Category Archives: oljeinvesteringer

Hårreisende tolking av eget ansvar fra Aasrud

Her er generell politisk debatt-innlegget mitt fra helgens Venstre landsmøte:

Liberal miljøpolitikk er fundert i kravet om frihet i tid og rom. Frihet og livsmulighet for alle som lever samtidig med oss og for fremtidige generasjoner.  Det betyr at vi må unngå irreversible skader på vårt felles livsmiljø. Klimaeffekten kan være en av dem og når vi eventuelt vet sikkert, vil det være for sent.

Norge er i dag en betydelig konserverende kraft i verden. I forvaltningen av pensjonsfond utland er det lagt føring om at investeringene skal gå til såkalt listede selskaper. Hvis man har valg mellom et selskap som er forholdsvis nytt og ett som allerede er blant de globalt aller største i verden vil pensjonsfond utland alltid velge det gamle, etablerte.  På den måten blir Norge en dempende faktor på endring og på investeringer i ny teknologi som ny fornybar energiteknologi og andre produkter, tjenester og løsninger i ikke-helt-modne markeder.

Hva er situasjonen nasjonalt? Norge har en fantastisk petroleumsindustri. Men det som nå ligger i pensjonsfond utland er ikke mer enn ett års BNP. Det man på BI kaller Sabbaten. Vi må legge grunnlag for videre verdiskaping og da kan vi ikke være redd for utvikling og endring.

Endring er vanskelig. Med en industri med så høy inntjening som petroleumsindustrien blir det svært vanskelig å få investeringskroner til selskaper og prosjekter med lavere inntjening. Det gjør det vanskelig å kvalifisere og utvikle viktige nye bedrifter, produkter, prosesser og løsninger. En måte å angripe denne vanskelige utfordringen på er i hvert fall å benytte den offentlige innkjøpsmakten vi har.  Det offentlige Norge anskaffer nå for 380 milliarder i året.  Regelverket for offentlige innkjøp et godt. I loven om offentlige anskaffelser 16.juli 1999 nr 69 §6 står det krystallklart at Livssykluskostnader, universell utforming og miljø, er klar; ”Statlige, kommunale og fylkeskommunale myndigheter… skal under planleggingen av den enkelte anskaffelse ta hensyn til livssykluskostnader, universell utforming og miljømessige konsekvenser av anskaffelsen.”

Men på henvendelse om hvordan staten kan bidra til innovasjon og miljø i offentlig innkjøp svarer vår Fornyelses-, administrasjons- og kirkeminister Rigmor Aasrud (i et brev til Forum for Miljøteknologi, 21.3.2012):

”Jeg har ansvar for å forvalte regelverket om offentlige anskaffelser. Anskaffelsesregelverket er et prosedyreregelverk som skal legge til rette for mest mulig effektive offentlige anskaffelser gjennom åpne konkurranser på like vilkår. Når det gjelder arbeidet med å fremme andre hensyn gjennom offentlige anskaffelser, er dette lagt til sektordepartementene, dvs henholdsvis miljødepartementet for miljø og næringsdepartementet for næring.”

Med denne hårreisende tolkingen av ansvar konserverer regjeringen status quo og forhindrer innovasjon og miljøriktige investeringer av det offentlige.

Venstre er ikke redd for endring. Norge har teknologikompetanse, Norge har erfaringskompetanse, Norge har kommersiell kompetanse. Vi må ta i bruk mulighetene vi har ved vår offentlige pengebruk og få utløst viktig teknologiendring.

Advertisements

Regjeringen må redegjøre for demokrati- og menneskerettighetsaktivitetene!

I en artikkel i TU forteller statssekretær Per Rune Henriksen at staten ikke vil gripe inn i forhold til Statoils samarbeid med sterkt kritisert partner i Kasakshan. Han sier i TU “– Norge har over flere år hatt en energidialog med Kazaksthan som er et prioritert område for internasjonalisering av norsk olje- og gassindustri. Vi er opptatt av å fremme demokrati og menneskerettigheter også i Sentral-Asia. Dette gjøres gjennom ulike aktiviteter på myndighetsnivå.”

Kan vi værsåsnill få en oversikt over disse aktivitene?

Intpow med viktig forslag om 78% skattefradrag

E24 skriver i dag at Elsebutangen i Intpow foreslår skattefradrag på investeringer i fornybar energi slik oljeinvesteringer har. Dette er viktig og et forslag vi har fremmet før. Tiden bør nå være moden for ikke å subsidiere bare det eksisterende.

3 eller 4 % – men til hva?

Sentrale aktører hiver seg inn og kommenterer sentralbanksjef Øystein Olsens forslag om å redusere bruken av oljepenger til 3% av avkastningen pensjonsfond utland gir. Men, det viktige er ikke det prosenttallet – det viktige at pengene går til investeringer i slikt som sikrer Norge og norsk verdiskaping i fremtiden. Forskning, utdanning, etterutdanning, kompetanseheving, infrastruktur – både fysisk og i prosesser, systemer og løsninger som gir effektivisering og muligheter for verdiskaping i det langstrakte landet vårt.

3% er også for mye om det kun benyttes til jevnt økende offentlige utgifter uten egentlig inndekning. 4% er for lite om vi virkelig skal løfte Norges infrastruktur med tog og kabler og vei til hverandre, til våre nærmeste naboland og til Europa.

Og forøvrig sier Olsen mye annet viktig i talen. Og Sofie Mathiassen i DN kommenterer nøkternt og presist.

“Norsk vannkraft vil aldri bli Europas batteri”

Litt gammel sak i TU, men fortjener å komme i lyset en gang til; “Norsk vannkraft vil aldri bli Europas batteri“, har Borten Moe bestemt. Søknaden om toppjobb i Statoil burde snart være ferdig nå.

Norge må forplikte en milliard til Afrikas horn

Jeg publiserte denne artikkelen tidligere i år under tittelen Ett unntak fra regelen! At på tross av at jeg kun ønsker å benytte oljefondet til å øke konkurransekraft for fremtiden og ikke til økte statlige driftsutgifter, er det noen ganger tvingende behov for unntak. Argumentet var at finansmarkeder er turbulente og mange land er i en vanskelig situasjon, men at vi i Norges unike situasjon taper og vinner milliarder på våre fondsplasseringer hver dag.  Det kan vi gjøre uten at det får noen som helst konsekvens for vårt daglige liv.

Samtidig er en hel generasjon i ferd med å sulte og tørste i hjel på Afrikas horn.  Halvparten av de døde så langt er barn og over 400 000 barn står i fare. NRK melder nå at tallet kan være opp i én million. Et uforståelig og grusomt stort tall som skjuler så mange enkeltpersoner.

Nå har det kommet opp at åtte, 8, milliarder av bistandsmidlene våre ikke er benyttet, og vi trenger ikke ta fra oljefondet engang!

Det er ikke tvil om at man på sikt må få på plass en politisk løsning i Somalia. Det er heller ikke tvil om at så må arbeidet intensiveres med å få til enkel solcelleteknologi, demokrati og utdanning. Men kan vi sitte her og la det skje?

Venstre har norsk politikks mest helstøpte ideologi.  Den er basert på det enkelte menneskets egenverd, rettigheter og plikter. Menneskeverdet gjelder ikke bare oss her, men også de som lever samtidig med oss og etter oss.  Tap av en generasjon uskyldige mennesker kan vi ikke akseptere.  I den vanskelige finansielle situasjon mange land befinner seg i er det utenkelig å kunne bidra til å avhjelpe den dramatiske situasjonen disse menneskene befinner seg i.  Norge har muligheten og bør trå til.

Norge må forplikte en milliard kroner til Afrikas horn.

Det er utfordringer ut over finansieringsbehovet. Et hovedproblem er at noen av de hardest rammede områdene er kontrollert slik at det er vanskelig å få tilgang.  Det betyr allikevel ikke at man bør prøve.  Om det siste dyret dør, og folk forlater sine hjemmeområder, vil de heller ikke være der for å så i forkant av den kommende regntiden ca. november-desember. Dermed spinner den onde sirkel. I motsatt fall kan en høste i februar, dersom regnet kommer når det skal.

Det kan uansett bli svært vanskelig å få folk til å vende tilbake til karrige hjemmeområder dersom de først har dratt, enten de forblir i Somalia (mange kommer til Mogadishu) eller krysser grensen til Kenya eller Etiopia. På en eller annen måte må verdens humanitæraktører klare å forhandle seg frem til tilgang til disse områdene. Skjøre, lokale avtaler eksisterer allerede flere steder, men langt fra overalt.

Forslaget er derfor:

Halvparten av milliarden gis til øyeblikkelig hjelp.

Halvparten går til det vanskeligste, men på sikt viktigste arbeidet; å bidra til at dette ikke skjer igjen ved å investere i levekårsforbedring i form av investering i kunnskap og demokrati, enkel solcelleteknologi, husdyr, såkorn, gjødsel m.v., som er essensielt for å styrke lokal bærekraft og gi større motstandsdyktighet mot vedvarende tørke og tiltagende klimaendringer.

Statsråd Solheim og Statsråd Johnsen, tar dere hansken? Det haster.

Norges klimamål er ikke forenelige med Statoils formålsparagraf

Jeg ønsker et Norge som ikke først og fremst er kjent som et land som eksporterer petroleumsvirksomhet (se Andrew Kroglunds “Strutsen, Statoil og staten” publisert i dag eller The Economist “Norway and the Environment – Binge and Purge”).

Statoil er et børsnotert selskap. Dette legger begrensninger på hvordan vårt eierskap kan utøves. Skulle Norge ønske å begrense aktiviteten til Statoil i spesielt sårbare områder eller stater som ikke overholder menneskerettighetene, er dette noe man selv ikke med et aktivt eierskap kan gjøre uten at dette blir bestemt på styrenivå i selskapet og formidlet til hele markedet samtidig. Plikten til å melde børssensitiv informasjon, og derunder eventuelle statlige retningslinjer til selskaper, må gå til hele markedet samtidig. Hvis det er ønskelig å styre Statoils aktivitet vekk fra enkelte prosjekter, må selskapsformen endres.

Et sterkt statlig eierskap ble etablert for å heve grunnrenta i Norge. I dag går Statoils investeringer i stor grad ut av landet, og begrunnelsen for eierskapet er dermed ikke lenger like sterk. Dette er utfordrende, men vi må nå søke å belyse og komme til inngrep med utfordringen vår dobbelthet i politikk og petroleumsinvesteringer innebærer.

Norge må jobbe for et globalt tak for klimagass-utslipp, men i mellomtiden må vi kutte nasjonalt, og våre sentrale ministere innen området må slippe å sitte og sjonglere tunge eierinteresser i olje- og gass produksjon med de politiske forpliktende klimamålsetningene.

Norge har vært svært dyktig i vår forvaltning av det sorte gull, og velstandsveksten basert på petroleumsindustrien har vært formidabel.

Jeg syns at mitt parti Venstre skal representere de deler av det norske folk som ønsker at Norge skal ha en aktiv rolle for å redusere klimautslipp, og vi erkjenner at staten ikke kan styre et børsnotert selskap. En naturlig konsekvens av dette er å selge seg ned i Statoil. Selv om Statoil har fått instruks fra eier om å forandre formålsparagrafen til å gjelde også fornybar energi, er det likevel Statoils forpliktelse som børsnotert selskap å investere der selskapet får maks avkastning per investerte krone. Det er ikke i fornybar energi, men i de største olje- og gass prosjektene.

Vi skal ikke slutte å produsere olje- og gass i Norge. Men vi må slippe til alle selskaper på likt grunnlag. Norske borgere vil fortsatt nyte godt av skatteinntektene på 84 % av alt overskudd. I tillegg vil vi fremdeles ha store eierinteresser gjennom Petoro, for ikke å snakke om statsforetaket Gassnova som skal inn med store investeringer i CO2-utskilling og håndtering.

Det er på tide å slippe til underskogen av energi og teknologi selskaper i Norge (se for eksempel INTPOW). Disse selskapene trenger litt lavere avkastning per krone enn den forventningen Statoil må innfri og de kan derfor investere på litt lengre sikt og i litt mer modig teknologi. Verdiskapingspotensialet her er svært stort.

Klimakvoter eller ikke er et vanskelig spørsmål. CO2-avgiften vi har hatt har ikke forhindret at utslippene våre har økt 12 % mens avgiften har vært i kraft. Statoil har vært en foregangsbedrift når det gjelder å redusere fakling. Statoil kan godt komme til å bli en sentral aktør på fornybar energi i Norge i fremtiden. De må imidlertid være og bli det på samme grunnlag som alle andre selskap, og som sådan kunne få støtte til prosjekter akkurat som i dag.